Søndagsbrevet: Den indre sabotøren


Vi mennesker har en «indre sabotør». Hva skal vi gjøre med det?

Les Søndagsbrevet for 2. søndag i fastetiden her!

Søndagsbrev for 2. søndag i fastetiden.

Av Bjarte Hove, kapellan

Og mannen og kvinna gøymde seg for Herren Gud mellom trea i hagen. 
Men Herren Gud ropa på mannen og sa: «Kvar er du?» 
Han svara: «Eg høyrde lyden av deg i hagen og vart redd fordi eg er naken, og eg gøymde meg.» 
Då sa Herren Gud: «Kven har sagt deg at du er naken? Har du ete av det treet eg forbaud deg å eta av?»


«Se der ja, de der kjendisene er ikke noe bedre enn oss andre». Slik kan vi tenke når vi leser aviser og ser og hører om personer i offentligheten som tabber seg ut eller gjør noe dumt. Vi mennesker speiler oss i hverandre. Vår tid er fasadenes tid, og når fasadene til kjendisene sprekker kan det være fristende å gni seg i hendene i skadefryd: "Se, de er ikke bedre enn oss vanlige mennesker! De gjorde det mot seg selv, med sine uttalelser og sin væremåte."


Bibelen sier på en måte noe av det samme. Bibelens første «kjendiser» Adam og Eva - de første menneskene - de saboterer sin egen lykke. De bryter budet de har fått. Det ene lille og enkle budet - om å ikke spise av frukten fra det ene treet.

Etter denne første synden blant menneskene, det vi kaller syndefallet, så har menneskene gjentatt syndene. Og de har eskalert, syndene våre har blitt slemmere, mer utspekulert og forårsaker nød og ulykke.


Adam og Evas fristelse, glassmaleri fra St. Julians katedral, Le Mans.
I paradisfortellingen dukker det opp en sabotør. En hvislende slange, som lokker menneskene ut i uføre. Og denne ene synden tok bort menneskets uskyld. Treet til kunnskap om godt og ondt er treet som representerer kravet om ansvar. Vi har ansvar for våre valg og handlinger. Vi vet hva som er rett og galt. Samvittigheten sier ifra. Men det er en annen kraft som vinner frem. Den indre sabotøren. Den som dølger samvittighetens stemme. Og som på intrikate måter vil ta oss bort fra det vi en gang visste var sannheten. Den har blitt en del av vår psyke, og vi bærer den med oss som en arv gjennom generasjoner. Bibelen kaller dens frukter for «menneskeslektens synd og skyld».

Gud gråter over menneskets fangenskap under den indre sabotøren. Den som holder mennesket fanget, i stedet for frie, slik Gud skapte oss til å være. Men Gud har ikke overlatt oss til oss selv. Gud tok bolig blant oss mennesker, og ble kjøtt og blod som oss i Jesus Kristus. Og der «Den første Adam» syndet, så har «Den andre Adam» (Jesus) frelst oss og kjøpt oss fri.

Den indre sabotøren trykker oss ned. Men Jesus løfter oss opp.
Den indre sabotøren lokker oss inn i vårt eget mørke. Men Jesus er lyset.
Den indre sabotøren er destruktiv. Men Jesus bygger oss opp.
Den indre sabotøren drar oss mot fortapelsen. Men Jesus drar oss mot livet.


I dagens evangelietekst (Luk 7,36-50) møter vi en kvinne som møter Jesus. Sabotøren må gi tapt. Og tårene hennes triller. Hun bruker tårene til å vaske Jesu føtter og tørrer dem med håret sitt. Et underlig syn, kanskje. Men det er noe inderlig befriende som skjer. I møtet med Jesus blir hun fri. Det hun var skapt av Gud til å være.

Så hva skal vi gjøre? Både Bibelen og erfaringen lærer oss at et kristent menneske er både synder (den indre sabotøren) og fri (rettferdiggjort av Jesus).

I fastetiden oppfordres vi til kamp mot den indre sabotøren. Men aller mest til å løfte øynene mot han som i vårt sted tok kampen mot det onde - og Den onde. En kamp som endte opp på korset. Derfor er korsets merke et symbol på seieren mot den indre sabotøren. Og det gir oss håp, lys og fremtid!

Til ære for Faderen og Sonen og Den heilage Ande.

Amen!

Tilbake