Søndagsbrev 24. januar


Hva har jeg gjort for å fortjene dette?

Det hender at spørsmålet bare kommer helt av seg selv når det har hendt noe tragisk.

4. søndag i Åpenbaringstida

av Knut Bjune, sokneprest

Hva har jeg gjort for å fortjene dette?

Det hender at spørsmålet bare kommer helt av seg selv når det har hendt noe tragisk. Det ligger likesom litt i ryggmargen hos oss at hvis det skjer noe trist eller forferdelig, så må vi antagelig ha gjort oss fortjent til det på en eller annen måte.

Kanskje er det et forsøk på i finne en forklaring på noe som ikke har noen forklaring eller mening. Det kan være litt lettere å forsone seg med vonde hendelser om vi greier å se en mening med det, men som regel er det ingen mening. Noen hendelser og livsskjebner framstår bare som fullstendig meningsløse. Da hjelper det lite å skape seg en forklaring eller å ta på seg skyld uten at en har noe skyld. Det er ikke sånn at du fortjener å rammes av sykdom, ulykke eller død. Dersom de tankene begynner å kverne, så gjør det du kan for å skyve de fra deg, for det er ikke sant at du fortjener det.

Også på Jesu tid var en opptatt av disse spørsmålene. Det var en vanlig oppfatning at alle fikk det slik de fortjente, enten det var godt eller vondt. De som lyktes i livet, gjorde det fordi de fortjente det og de som mislyktes eller ble utsatt for noe, fikk det fordi de ble straffet for noe.

I møte med en mann som var født blind, meldte spørsmålet seg for fullt:

Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?»

Men Jesus avviser hele spørsmålsstillingen og introduserer noe helt annet:

Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» Da Jesus hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne. Så sa han: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.

Verken han selv eller noen andre hadde skyld i at han født blind. Men Jesus viser oss en vei også i det meningsløse: Det som verken har mening eller håp, kan en dag likevel vendes til noe positivt. Noen dyrekjøpte erfaringer kan bli til hjelp og trøst for andre som kommer i en lignende situasjon.

Det bringer ikke det tapte tilbake, men det kan skape lys og håp for noen likevel. Du kan bety en forskjell for andre.

Jesus spurte ham: «Tror du på Menneskesønnen?» Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?» Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» «Jeg tror, Herre», sa mannen. Og han tilba ham.

Jesus kan bety en forskjell for oss.

Johannes evangelium kapittel 9

Tilbake